Faget drama versus drama som metode


Helge Reistad:

«DRAMA SOM ...»

en utdyping av en replikk på nettverksamlingen 19-21.11.97.

Jeg er glad i lyrikk, det metaforiske flertydige språket som gir assosiasjoner, og som kan forståes på så mange måter. På 1970-tallet var det vanlig å snakke lyrisk om drama som «veien til erkjennelse», «å øve seg i å leve» eller noe mindre lyrisk som «metode i andre fag».

Etter at drama ble et obligatorisk fag i førskolelærerutdanningen på linje med kunstfagene musikk og forming i 1972/73, ble det vanskeligere å bruke dette metaforiske språket uten å gi det en spesifikk betydning som noe annet enn faget drama. Det er vanskelig å definere et fag som noe annet enn et fag. Vi hører for eksempel sjelden noen snakke om faget matematikk som metode i et annet fag. Faget er, det er et fag, og blir definert av sitt faglige innhold, uttrykksformer og arbeidsmåter.
Jeg har derfor funnet det lettere å skrive om drama ved å ta for meg dramafagets konkrete elementer slik som rollefordypning, mime, spill med objekter, stemmebruk, bevegelse, bruk av rom, teaterformidling og barns dramatiske lek, og vurdere hvordan disse elementene fra dramafaget blir brukt med ulike begrunnelser i forskjellige sammenhenger. Det er for eksempel mange forbindelseslinjer mellom barnas egen dramatiske lek og lærerstudentenes bruk av dramatiske uttrykksformer i dramatisk improvisasjon og teaterproduksjon. Teaterforestillingens konkrete symbolspråk taler direkte til barnet, og utfordrer tanke- og følelseslivet til gjensvar, til eget estetisk uttrykk i den dramatiske leken.
Det naturalistiske men ofte «fantastiske» i barnets lek blir ofte sammenlignet med et absurd teateruttrykk hvor den logiske årsakssammenheng ikke eksisterer eller kan være vanskelig å få øye på. Målet for dramaundervisningen kan ut fra dette være å øke studentens og barnets fiksjonskompetanse i lek og kunstnerisk uttrykk.
Med noe ulik vektlegging, inneholder dramafaget de samme elementer som teaterkunsten, hvor det konkrete symboluttrykkets erkjennelsesmessige aspekter ofte står sentralt.
Elementer fra dramafaget kan også brukes i mer logiske sammenhenger, som instrumentelle arbeidsmåter for å belyse for eksempel hva som er riktig og galt i en gitt situasjon (etikk), undertrykkelse av de fattige (politikk), vikingenes levemåte (historie) eller klassisk dramatisk litteratur (norsk). Her kan en fokusere mer på konkrete fakta og riktige svar enn på det lekende dramatiske uttrykket og den filosofiske undring. Samtidig vet vi at historiske, litterære, etiske og filosofiske spørsmål blir behandlet i de fleste dyptloddende dramatiske verker som omhandler den menneskelige eksistens.
Dramafaget og teaterkunsten forholder seg til hverandre som faget musikk forholder seg til kunstarten musikk. I motsetning til i musikk har vi i Norge fått to forskjellige navn på faget drama og kunstarten teater, noe vi må lære oss å leve med, uten å bli forvirret av den grunn.
Dramafaget og teaterkunsten har den dramatiske leken som sitt gjennomstrømmende prinsipp, en lek hvor ofte det fantastiske spørsmålet «Hva skjer hvis...?» blir stilt, igjen og igjen. Et spørsmål som søker sitt svar i fiksjonens dramatiske handling, enten den foregår innenfor dramarommets fire vegger eller på den teaterscenen som åpner opp for et utenforstående publikum.
Slik jeg ser det er det gradsforskjeller og ikke vesensforskjeller som skiller barnets dramatiske lek og de voksnes dramatiske improvisasjoner og mer alvorlige lek: teaterforestillingen.















Postet: Ma - Mars 1, 2004 at 09:33 PM        


©