Kunst for barn - Teater i øyenhøyde
TEATER ER MER ENN Å FORTELLE SANNHETER
Spesialiserte kunstnere innen scenografi,
koreografi, musikalsk komposisjon og skuespillertrening blir trukket inn av
regissøren for å utvikle barneteatrets formspråk. Det å
vekke undring, skaperkraft og åpne opp for barnets egne tolkninger blir
viktigere enn å finne det riktige svaret. Målet blir å øke
barnets fiksjonskompetanse i lek og kunstnerisk uttrykk.
Noen av de sentrale skikkelsene i
utviklingen av det danske barne- og undomsteateret som Michael Ramløse og
Litten Hansen oppsummerte sine mange års erfaringer til norske
byråkrater og teaterarbeidere på Schæffergården ved
København 14.-16. november 1997.
TEATER ER MER ENN Å FORTELLE SANNHETER
Noen av de sentrale skikkelsene i utviklingen
av det danske barne- og undomsteateret som Michael Ramløse og Litten Hansen
oppsummerte sine mange års erfaringer til norske byråkrater og
teaterarbeidere på Schæffergården ved København 14.-16.
november 1997. Seminaret «Teater i øyenhøyde» var arrangert
av Svein Gundersen i det norske Teatersentrums fagutvalg for barne- og
ungdomsteater sammen med dansknorsk forening. Formålet med seminaret var
å kunne lære av danskene og styrke den norske innsatsen på
området.
Dansk barne- og ungdomsteater
er kanskje verdens best organiserte, og får årlig omlag 90 millioner i
direkte statlige tilskudd, mens arrangørene av barneforestillinger får
refundert 50% av sine utgifter, noe som utgjør over 12 millioner kroner
ekstra pr. år. Tanken er at kunst for barn skal være tilgjengelig for
alle.
Bente Buchhave, oppnevnt av det danske
Kulturministeriet for å arbeide med temaer knyttet til kulturformidling til
barn, holdt et inspirerende avslutningsforedrag.
Hun fremholdt at barns egen lekekultur og den
voksenstyrte kunst/kultur med barn måtte stimuleres og utfordres av det
tredje området: kvalitativt god kunst for barn.
Alle kunstarter har sin egenverdi, og derfor
blir det viktig at alle kommuner utarbeider en kulturplan hvor alle barn blir
sikret et jevnlig møte med ulike kunstarter i sitt nærmiljø. En
dansk erfaring var at foreldre og barn kom frivillig til barne- og familieteater
til barna var omlag 9 år gamle, men deretter avtok interessen. Det kan tyde
på at kunst/kultur har spesiell betydning for de yngste barnas vekst og
utvikling, både følelsesmessig og mentalt. Kunstens konkrete
symbolspråk taler direkte til barnet, og utfordrer tanke- og
følelseslivet til gjensvar, til eget estetisk uttrykk i den dramatiske
leken. Det er i møtet mellom kunstner og barn at noe skjer, det
uforutsigelige, det uventede, som åpner opp for kreativitet og vekst.
Bente Buchhave fortalte hvordan det i Danmark
er blitt vanlig at byråkrater fra forskjellige etater innen en kommune
reiser sammen på en av de store landsdekkende barneteaterfestivalene for
å finne frem til teaterforestillinger de ønsker å tilby sine
barnehager og skoler.
Disse
festivalbesøkene fører til engasjerte diskusjoner om hva som er
kvalitativt godt barneteater, og en øket kunstnerisk innsikt hos
kommunebyråkratene.
Kulturformidlerne
blir barnets og kunstens ambassadører, som sammen kjemper med politikerne
for å skaffe ressurser til kunst for barn. Kulturformidlernes fremste
oppgave overfor barnepublikummet blir å gjøre plass for forventningen,
for det uforutsigbare.
Oppgjøret med
pekefingerteatret
Ved konferansen tok flere av
forkjemperne for det danske barneteatret et oppgjør med 70-tallets ensidige
fokusering på «pekefingerteatret», teatret som skal fortelle
moral og «sannheter». Dette autoritære plakatteatret ble av noen
benevnt som «det pedagogiske teatret» hvor fasitsvaret ble trukket
fram av teaterskaperne/pedagogene dersom publikum ikke skjønte eller var
enige i det entydige budskapet. Beth Junker (medlem i det nyopprettede danske
børnekulturrådet). kategoriserte dette som adaptasjonens
(tilpasningens) teater, preget av problemorientering, hverdagsrealisme,
gjenkjennelighet, identifikasjon, enkelthet, klare budskap, alderssegregering.
Den voksne står utenfor barnets verden, og vil kommunisere sitt budskap
så klart og tydelig som mulig.
I
motsetning til dette adaptasjonens teater, setter Beth Junker opp opplevelsens
teater, hvor hun mener den voksne føler et skjebnefelleskap med barn, de
lever i en felles verden som kan oppleves og tolkes på ulike måter.
Dette opplevelsens teater kjennetegnes ved kunstens konkrete men
«musiske» og flertydige symbolspråk, det organiske og musikalske,
det komplekse og uforutsigbare. Teatrets uttrykksmidler; bruk av rom, tid,
farger, figurer, bevegelse og musikk kan vi benevne som teatrets estetiske
dimensjon, noe som blir vektlag i opplevelsens teater. Det er det komplekse
kunstneriske teateruttrykk som blir fokusert. Spesialiserte kunstnere innen
scenografi, koreografi, musikalsk komposisjon og skuespillertrening blir trukket
inn av regissøren for å utvikle barneteatrets formspråk. Det
å vekke undring, skaperkraft og åpne opp for barnets egne tolkninger
blir viktigere enn å finne det riktige svaret. Målet blir å
øke barnets fiksjonskompetanse i lek og kunstnerisk uttrykk.
Ved seminaret ble det spilt flere
forestillinger som på en fin måte demonstrerte de ulike sjangrene
innen kunstarten teater for barn, hvor flere av forestillingene hadde beholdt
både det aldersrettede teatrets enkelthet og mulighet for identifikasjon og
dialog, og det poetiske teatrets musikalske og underfundige flertydighet.
Bodil Alling fra gruppe 38 mente at hennes
teatergruppe var et eksempel på pedagoger som i utgangspunktet hadde hatt
en begrenset teatererfaring, og som hadde beveget seg fra det gruppestyrte og
aldersbestemte pedagogiske pekefingerteater mot et mer opplevelsesorientert og
abstrahert teateruttrykk.
Seminaret
«Teater i øyenhøyde», hvor de sentrale norske
kulturbyråkrater stort sett glimret med sitt fravær, var velvillig
støttet av Fondet for dansk-norsk samarbeid, og ble arrangerte av de danske
barneteaterorganisasjonene og fagutvalget for barne- og ungdomsteater i det
norske Teatersentrum på Schæffergården ved København i tiden
14.-16. november 1997.
Helge
Reistad
Postet: Ma - Mars 1, 2004 at 09:33 PM